Fjelltur Leikanger-Sogndal

På tur nr 2 for året skulle vi oppleve høyfjellet, først ilag med 2 av våre kjære lærere, så 3 dager på egenhånd.  Vi begynte turen i Grinde, litt vest for Leikanger, og gikk mot våres første camp-sted, Nyastølen 1.
Jeg var så heldig å komme på teltlag med 2 supre karer, Even Fridén Melhus og Jørgen Yksnøy Rakvåg. Vårt hovedmål for turen var å bli bedre på navigering og å bli bedre kjent innad i gruppen. Det klarte vi ganske bra syns jeg!



På veien mot første leirplass stoppet vi innom denne karen, og lærte om lauving! Det var noe jeg ikke visste noe om fra før av, så det var veldig kjekt.

Lauving er en tradisjonell måte å sanke løv på til husdyrfôr (SNL, 2009), Det man gjør er å kutte av greinene, samle dem og knytte dem fast i en bunke for så å tørke dem.  Dette er en av de eldste formene for fôrsanking vi har til lands, den er ikke så mye brukt nå til dags, men er en del av vår kulturarv.

Foto: Sondre Kvambekk

10 arter og geologiske landformer

På veien opp mot Nyastøl 1 snakket jeg om min tildelte plante, som er en Skogsnelle! Den ser da slik ut!

Skogsnelle:

Foto: Siv Nesheim

Skogsnellen er en av 18 typer sneller. Den er normalt rundt 20-30 cm høy, men kan bli oppmot 50 cm. Dens forgjenger som fantes i karbontiden kunne bli 30 m høy og ha en stilk med en diameter på 1 m.

Skogsnellens utseende er et avlangt blomsterhode som oftest er lysgrønn med en grønnbrun stilk, som er delt opp i flere ledd. Ut i fra hvert ledd vokser det en krans med blader som er sterkt forgreinet. Dette trekket er det som skiller skogsnellen fra andre sneller, da disse ikke har forgrenede blader. Den er svært vanlig på den nordlige halvkule, bortsett fra Island og ved kysten i Øst-Finnmark. I Tynset i Hedmark er vokser den opp til 1300 m.o.h, og trives best i fuktige områder i skog, mark og beite, men blir ofte sett på som ugress. Formeringen og spredningen skjer med sporer og krypende jordstengler. (Skogsnelle, 2013) 

Fjellkrekling og Reinlav

 På dette bilde kan man se fjellkreklingen i midten, omringet av Reinlav. (Eget bilde)

Fjellkrekling er en krypende dvergbusk som har nåleformede grønne blader, og et bær som minner om blåbær, men inneholder mange stener og er svært saftig. Den blir spist av fugler og dyr og er i tillegg blitt brukt til vin produksjon. Den trives best i næringsfattige men lyse områder. Den finnes i lyngskog, hei, myr og bergknauser. Svært vanlig fjellplante, som til og med finnes på Svalbard og Jan Mayen. Dens høyest noterte voksested i Norge er på Dovrefjell, 1770 moh. Den kan bli oppmot 20 cm, og tilhører kreklingfamilien. (Kristoffersen, 2007. s.140)

Navnet reinlav(også kjent som reinmose) kommer av at denne typen lav er en av reinens viktigste vinterføde. Den er sterkt forgreinet i form, og er som oftest hvit eller blekgul. Den holder til i åpen tørr barskog til fjells og dekker ofte store områder. bortsett fra å være rein mat er den også hyppig brukt til pynt i f.eks kranser eller tette materiale til hus. (Reinlav, 2009)

Blåbær

                                                                            (Eget bilde)

 

Blåbær er vår mest populære bærsort, og er en plante som greiner seg både over og under bakken. Den kan derfor dekke større områder, men opptrer oftest i tuer i lyngmark. Kan ofte forveksles med blokkebær, men det er lett å se forskjell på bladene da blåbærbladene er tynnere og får en rødlig farge utover sensommer/høst, også er bærene rødlig inni, mens blokkebærene er hvite.
Dens bruksområdet er alt fra syltetøy til vin og er full av antioksidanter.  
Den vokser over hele landet og er registrert opp til 1700 moh i Jotunheimen. Den tilhører lyngfamilien og kan bli oppmot 50 cm høy. (Kristoffersen, 2007. S.138)

Udal

                                                                                           (Eget bilde)

Bak alle disse flotte folkene som sitter på dette bildet kan vi se at dalen her er formet som en u. Dette er dannet av isbreer som tidligere har lagt her og slipt ned landskapet til en velformet udal.
(Trømborg, 2006. S.38-39)

Dvergbjørk

                                                                           (Eget bilde)

Dvergbjørken er en lav krypende busk der bladene er runde og taggete. Den blir sjeldent over 1 m, og trives best i risheier, vierkratt og myrer og finnes over store deler av fjell-Norge. Den vokser opp til 1570 moh i Jotunheimen. Den danner ofte hybrid med fjellbjørken, og blir som regel større en dvergbjørken. Den er også kjent som kjerringris.

Røsslyng

                                                                  (Eget bilde)
   

Røsslyng er Norges nasjona plante og er en av våre aller vanligste lyngplanter. Den er en tettgreinet dvergbusk som har rødfiolette blomster som er klynget nedover stilken. Den trives best i næringsfattig lyng og hei.
Den har mye å si for lynghonning produksjonen da dens nektar tiltrekker seg humler og bier. Den vokser opp til 1450 moh og blir oppmot 50 cm høy (Kristoffersen, 2007. S.135)

Snøleie 

 Sondre, Sine og Sandra forklarer hva snøleie er! (Eget bilde)


Snøleie er ett sted der snøen ofte ligger litt over sommeren, noe som gjør vekstsesongen kort og kun et fåtalls planter vokser her. Noen av de som gjør det er musøre dverggåurt og div typer moser. (Snøleie, 2011)

Stjernesildre 

                                                                           (Eget bilde)

Stjernesildre er en vanlig plante på fjellet,som trives best på våte steder som myr og bekkekanter som her på bildet. Den har en rødaktig hårete stengel som er hårete og grenete øverst, Den blir mellom 5-15 cm høy og finnes opp til 1970 m.o.h i Norge, men er også vanlig i resten av Europa og Grønland. Tilhører Sildrefamilien. (Kristoffersen, 2007. S.80)

Fjellmarikåpe 

Foto: Cecilia Sandell

Det som skiller Fjellmarikåpen fra andre marikåper er formen på bladet dens, Den vokser som oftest i tette tuer. Dens blomst er gulgrønn og mangler kronblad. Den trives best på heier, beitemarker og tidligere snøleier. Den vokser på hele fjellet og finnes opp til 1760 moh i Norge og er meget utbredt i resten av Europa, Island og Grønland. Den tilhører Rosefamilien og blir mellom 5-20 cm høy. (Kristoffersen, 2007. S.97)

Myr

                                                                        (Eget bilde)

En av camp-stedene våres var med dette vannet her, som også er en myr!

En myr blir dannet når mark får ekstra mye vann tilført. Her vil det også bli mindre oksygentilførsel og ødelegger nedbrytningsprosessene for døde planterester. Når dette skjer, blir det dannet torv, som består av planterester som ikke er blitt nedbrutt. Det kan ikke kalles myr før torven er 30 cm dyp. Myrer kan være veldig forskjellige, Noen er svært bløte og ugjennomtrengelig og noen er svært tørre og faste. (Trømborg, 2006. S.107)

Kilder:

- Reinlav. Wikipedia. Hentet 10.09.14 fra http://no.wikipedia.org/wiki/Reinlav

- Reinlav, 2009. Store norske leksikon. hentet 10.09.14 fra https://snl.no/reinlav

- Snøleie, 2009. Store norske leksikon. Hentet 10.09.14 fra  https://snl.no/snøleie

- Skogsnelle. Wikipedia. Hentet 10.09.14 fra http://no.wikipedia.org/wiki/Skogsnelle

- Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke

- Trømborg. D. (2006). Geologi og landformer i Norge. Oslo: Tun Forlag AS