Skogstur 3-7 Nov

Tur i kaupangerskogen


Siste turen for året gikk til kaupangerskogen der vi skulle lære om å leve i skogen. Vi skulle lære å brenne bål, lage kokegrop, og å sove i gapahuk. I 4 hele dager var min gruppe på samme sted. På natten der vi skulle sove alene, bestemte jeg, Siv, Sine og Jørgen å campe på samme sted. Det vi sleit med var å lage bål. Vi hadde gjort det på akkurat samme måte som vi har blitt lært det. Vi dreiv på i 2 hele timer før vi fant ut hva vi gjorde galt. Valg av ved. Det var hele problemet. I stedet for å ta knus tørre furu greiner valgte vi å ta bjørk. Ikke smart.

Vi valgte å lage et vinterbål som ser sånn her ut:


(bilde hentet fra hib.no)


Grunnen til at bjørken brant dårlig er at den var for våt. I tillegg valgte vi en værutsatt bålplass der det blåste. I tillegg til bjørken hadde vi hakket opp veden til små kvister og brukte masse never. Ingen lykke.


(Foto: Sine Riis Dammeyer)


Vi prøvde og prøvde men fikk det ikke til. Slitne og irriterte bestemte vi oss for å bytte strategi. Vi bestemte oss for å lage et Fjellbål i stedet, bestående kun at gamle furu greiner og bjørke never. Vi brukte bjørke veden som skjold rundt bålet, det gjorde også at den tørket. Slik at vi kunne bruke den seinere og ikke ville røyke så mye som en våt bjørk gjør.
Men vi fikk fyr til slutt og alle barna fikk mat:)


(Foto hentet fra hib.no)



(Foto: Sine Riis Dammeyer)

     (Foto: Eget bilde)


Natt til torsdag hadde vi -1 grad og snø. Da fikk vi oppleve hvor mye forskjell et godt bål har å si. Det er super viktig å få fyr fort når man står opp om morgen. Furu er tingen. Gammel Furu inneholder ofte mye tyri. Tyri oppstår når treet dør. I følge SNL 2009 er Tyri død furuved som er sterkt gjennomtrengt av harpiks og terpentinstoffer. Dette brenner supergodt og er fra gammelt av brukt til å utvine tjære.


Kildehenvisning:

- Ïllustrasjonsbilder hentet fra: http://home.hib.no/ansatte/ker/uteskoleaktiviteter/lage_b%C3%A5l.htm
- Tyri 2009. Hentet 11.11.14 fra https://snl.no/tyri

Veiledertur med B3 og B1, 8-10 oktober

Veiledertur med B1 og B3 til Breidsetevannet


Gapahuk

Å lage en god gapahuk er vanskeligere enn man skulle tro. Den må settes opp med riktig leside, med tanke på vinden, skal ikke være for høy, om det skulle blåse opp, og man skal få plass til gjerne flere folk under. I vårt tilfelle var vi sju personer som skulle få plass under samme presenning. 

I følge friluftsråd.no sin gapahuk guide, er en lett variant å lage en gapahuk mellom to trær som denne tegningen:

                                                    foto hentet fra www.friluftsråd.no

Dette er en suveren måte å sitte opp en gapahuk på, og nesten identisk til den vi hadde, som så slik ut:

           eget foto



Som man ser her, har vi brukt 3 trær. Vi brukte et slitesterkt tau som holdt presenningen oppe. Det går fra venste til høyre tre på bildet. deretter festet vi kantene i trærene og brukte vandrestaver til å lage tak under presenningen. Funket som bare det!

    eget foto

Kilder:
- Div Info og illustrasjons bilde er hentet 16.10.14 fra:  http://www.friluftsrad.no/3295.Innledning.html / http://www.friluftsrad.no/file=4927

Brekurs i Jostedalen 15-19 sept

Kameratredning 

Her ser vi et av de andre taulagene i full gang med redning (eget bilde)

Hva skal en gjøre om noen i taulaget detter ned i en sprekk? Dette er viktig å kunne. Breer kan være farlige. Is er glatt og det er lett å skli på den, og om man først mister stegjerns grepet går det unna. På snødekte breer kan det være vanskelig å lese underlaget. Her kan det finnes snøbroer under snøen som er kan være veldig vanskelig å oppdage, og lett å tråkke igjennom.

På engelsk kalles kameratredning improviced rescue, altså improvisert redning (Haslene, 2008. S. 139). Ingen redninger er like og man må ofte improvisere litt. 

Ved bruk av kameraet Gopro filmet jeg under redningen vi hadde på Nigardsbreen. Derfor vil jeg bruke screenshots av den filmen til å forklare stegene man gjør i en "vanlig" redning.

Oda gjør seg klar til å bli reddet. Her bruker tindeveilederen et ekstra tau for sikring.

Det første man gjør er å sitte en isskrue i isen for å avlaste tauet. Om det ikke er ren blåis, må man skrape vekk pjolterisen for å komme ned til blåisen, da den sitter best fast der.

Man fester en skrukarabin i skruen. Så bruker man en klemknuteslynge og fester en 120 i den og fester den i karabinen.

Derretter dytter man den så langt frem den kommer. I mitt tilfelle så rakk den så langt frem at jeg ikke trengte å knyte meg ut av tauet for å se hvordan Oda hadde det i sprekken. 

120 slyngen+klemknuten gjør det mulig å legge hele vekten til Oda på dem istedet for hovedtauet. her spør jeg Oda om det gikk bra, hun koste seg:)

Det kan være lurt å feste redningstauet i en ny karabin for å ikke overbelaste den andre, som gjort på bilde. Her er redningstauet festet i karabinen i en 8-talls knute.

Så tar jeg innpå en ny skrukarabin og senker den ned til Oda, og ber hun feste den i sentral-løkken i sitteselen.

Deretter kastet jeg tauet bak til nestemann og vi heiste henne opp. Men selv om det er lett å tenke at redningen er over når personen er oppe av sprekken, er den ikke over før alle er i taulaget og klar til å gå igjen.

Slik var et eksempel på hvordan en redning kan være!:)

Takk for en kanonflott uke!

Foto: Sine Riis Dammeyer

Kilder:

- Haslene, S. (2011) Breboka. Håndbok i brevandring. Oslo: Den Norske Turistforeningen.

Fjelltur Leikanger-Sogndal

På tur nr 2 for året skulle vi oppleve høyfjellet, først ilag med 2 av våre kjære lærere, så 3 dager på egenhånd.  Vi begynte turen i Grinde, litt vest for Leikanger, og gikk mot våres første camp-sted, Nyastølen 1.
Jeg var så heldig å komme på teltlag med 2 supre karer, Even Fridén Melhus og Jørgen Yksnøy Rakvåg. Vårt hovedmål for turen var å bli bedre på navigering og å bli bedre kjent innad i gruppen. Det klarte vi ganske bra syns jeg!



På veien mot første leirplass stoppet vi innom denne karen, og lærte om lauving! Det var noe jeg ikke visste noe om fra før av, så det var veldig kjekt.

Lauving er en tradisjonell måte å sanke løv på til husdyrfôr (SNL, 2009), Det man gjør er å kutte av greinene, samle dem og knytte dem fast i en bunke for så å tørke dem.  Dette er en av de eldste formene for fôrsanking vi har til lands, den er ikke så mye brukt nå til dags, men er en del av vår kulturarv.

Foto: Sondre Kvambekk

10 arter og geologiske landformer

På veien opp mot Nyastøl 1 snakket jeg om min tildelte plante, som er en Skogsnelle! Den ser da slik ut!

Skogsnelle:

Foto: Siv Nesheim

Skogsnellen er en av 18 typer sneller. Den er normalt rundt 20-30 cm høy, men kan bli oppmot 50 cm. Dens forgjenger som fantes i karbontiden kunne bli 30 m høy og ha en stilk med en diameter på 1 m.

Skogsnellens utseende er et avlangt blomsterhode som oftest er lysgrønn med en grønnbrun stilk, som er delt opp i flere ledd. Ut i fra hvert ledd vokser det en krans med blader som er sterkt forgreinet. Dette trekket er det som skiller skogsnellen fra andre sneller, da disse ikke har forgrenede blader. Den er svært vanlig på den nordlige halvkule, bortsett fra Island og ved kysten i Øst-Finnmark. I Tynset i Hedmark er vokser den opp til 1300 m.o.h, og trives best i fuktige områder i skog, mark og beite, men blir ofte sett på som ugress. Formeringen og spredningen skjer med sporer og krypende jordstengler. (Skogsnelle, 2013) 

Fjellkrekling og Reinlav

 På dette bilde kan man se fjellkreklingen i midten, omringet av Reinlav. (Eget bilde)

Fjellkrekling er en krypende dvergbusk som har nåleformede grønne blader, og et bær som minner om blåbær, men inneholder mange stener og er svært saftig. Den blir spist av fugler og dyr og er i tillegg blitt brukt til vin produksjon. Den trives best i næringsfattige men lyse områder. Den finnes i lyngskog, hei, myr og bergknauser. Svært vanlig fjellplante, som til og med finnes på Svalbard og Jan Mayen. Dens høyest noterte voksested i Norge er på Dovrefjell, 1770 moh. Den kan bli oppmot 20 cm, og tilhører kreklingfamilien. (Kristoffersen, 2007. s.140)

Navnet reinlav(også kjent som reinmose) kommer av at denne typen lav er en av reinens viktigste vinterføde. Den er sterkt forgreinet i form, og er som oftest hvit eller blekgul. Den holder til i åpen tørr barskog til fjells og dekker ofte store områder. bortsett fra å være rein mat er den også hyppig brukt til pynt i f.eks kranser eller tette materiale til hus. (Reinlav, 2009)

Blåbær

                                                                            (Eget bilde)

 

Blåbær er vår mest populære bærsort, og er en plante som greiner seg både over og under bakken. Den kan derfor dekke større områder, men opptrer oftest i tuer i lyngmark. Kan ofte forveksles med blokkebær, men det er lett å se forskjell på bladene da blåbærbladene er tynnere og får en rødlig farge utover sensommer/høst, også er bærene rødlig inni, mens blokkebærene er hvite.
Dens bruksområdet er alt fra syltetøy til vin og er full av antioksidanter.  
Den vokser over hele landet og er registrert opp til 1700 moh i Jotunheimen. Den tilhører lyngfamilien og kan bli oppmot 50 cm høy. (Kristoffersen, 2007. S.138)

Udal

                                                                                           (Eget bilde)

Bak alle disse flotte folkene som sitter på dette bildet kan vi se at dalen her er formet som en u. Dette er dannet av isbreer som tidligere har lagt her og slipt ned landskapet til en velformet udal.
(Trømborg, 2006. S.38-39)

Dvergbjørk

                                                                           (Eget bilde)

Dvergbjørken er en lav krypende busk der bladene er runde og taggete. Den blir sjeldent over 1 m, og trives best i risheier, vierkratt og myrer og finnes over store deler av fjell-Norge. Den vokser opp til 1570 moh i Jotunheimen. Den danner ofte hybrid med fjellbjørken, og blir som regel større en dvergbjørken. Den er også kjent som kjerringris.

Røsslyng

                                                                  (Eget bilde)
   

Røsslyng er Norges nasjona plante og er en av våre aller vanligste lyngplanter. Den er en tettgreinet dvergbusk som har rødfiolette blomster som er klynget nedover stilken. Den trives best i næringsfattig lyng og hei.
Den har mye å si for lynghonning produksjonen da dens nektar tiltrekker seg humler og bier. Den vokser opp til 1450 moh og blir oppmot 50 cm høy (Kristoffersen, 2007. S.135)

Snøleie 

 Sondre, Sine og Sandra forklarer hva snøleie er! (Eget bilde)


Snøleie er ett sted der snøen ofte ligger litt over sommeren, noe som gjør vekstsesongen kort og kun et fåtalls planter vokser her. Noen av de som gjør det er musøre dverggåurt og div typer moser. (Snøleie, 2011)

Stjernesildre 

                                                                           (Eget bilde)

Stjernesildre er en vanlig plante på fjellet,som trives best på våte steder som myr og bekkekanter som her på bildet. Den har en rødaktig hårete stengel som er hårete og grenete øverst, Den blir mellom 5-15 cm høy og finnes opp til 1970 m.o.h i Norge, men er også vanlig i resten av Europa og Grønland. Tilhører Sildrefamilien. (Kristoffersen, 2007. S.80)

Fjellmarikåpe 

Foto: Cecilia Sandell

Det som skiller Fjellmarikåpen fra andre marikåper er formen på bladet dens, Den vokser som oftest i tette tuer. Dens blomst er gulgrønn og mangler kronblad. Den trives best på heier, beitemarker og tidligere snøleier. Den vokser på hele fjellet og finnes opp til 1760 moh i Norge og er meget utbredt i resten av Europa, Island og Grønland. Den tilhører Rosefamilien og blir mellom 5-20 cm høy. (Kristoffersen, 2007. S.97)

Myr

                                                                        (Eget bilde)

En av camp-stedene våres var med dette vannet her, som også er en myr!

En myr blir dannet når mark får ekstra mye vann tilført. Her vil det også bli mindre oksygentilførsel og ødelegger nedbrytningsprosessene for døde planterester. Når dette skjer, blir det dannet torv, som består av planterester som ikke er blitt nedbrutt. Det kan ikke kalles myr før torven er 30 cm dyp. Myrer kan være veldig forskjellige, Noen er svært bløte og ugjennomtrengelig og noen er svært tørre og faste. (Trømborg, 2006. S.107)

Kilder:

- Reinlav. Wikipedia. Hentet 10.09.14 fra http://no.wikipedia.org/wiki/Reinlav

- Reinlav, 2009. Store norske leksikon. hentet 10.09.14 fra https://snl.no/reinlav

- Snøleie, 2009. Store norske leksikon. Hentet 10.09.14 fra  https://snl.no/snøleie

- Skogsnelle. Wikipedia. Hentet 10.09.14 fra http://no.wikipedia.org/wiki/Skogsnelle

- Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke

- Trømborg. D. (2006). Geologi og landformer i Norge. Oslo: Tun Forlag AS

Livreddning og kanotur i sognefjorden (25-27 Aug 2014)

Da har vi på B2 friluftsliv vært på vår aller første store ekskursjon og den gikk til 3 dager i kano fra kaupanger - Holm, der vi sov i 2 netter og en dagstur videre til Tingastad.

Jeg har valgt å legge vekt på livreddingen vi hadde første dagen på turen.

Hovedmålene for turen var livredning i vann og kameratredning i kano, samt sjekke den fysiske formen med tur opp til Haukåsen gård fra Tingastad, ca 500 høydemetere, ganske rett opp, i ulendt terreng.

På Holm sov vi under presenning som 2 av gruppemedlemmene skulle sette opp i blinde, men vi hadde så utrolig fint vær, med stjerneklar himmel om natta at de fleste sov på svaberget i stedetfor. Og heldig var vi som våknet opp til en stor flokk med niser som hoppa og koste seg, veldig nærme land. Det var ganske fantastisk!

Tema 1: Livredning i vann

Da vi ankom Holm mandagen spiste vi og gjorde oss klar til action. Sola skinte og den varme temperaturen både i vann og på land, gjorde livredningskurset/kameratredningen til en enda mer trivelig opplevelse! først skulle vi padle ut 2 kanoer i lag, der den ene skulle velte og vi måtte få den veltede kanoen opp på den andre for at de i kanoen kunne snu den rundt igjen. Etter dette skulle vi svømme ut med en forlenget arm (redningsvest), dukke etter en stein som lå ganske langt nede på bunnen, vise denne, så svømme lengre ut for å redde en person som lå i vannet, for å dra den inn til land igjen ved å bruke den forlengede armen. En huskeregel: rekk ut, kast ut og ro ut. (Augestad, T. 2008, s. 9-13). Deretter skulle vi utføre HLR på en Anne-dukke. 

Jeg syns den største utfordringen var å få gjort alt raskt nok. Man ble ganske sliten av å svømme så mye for så å løpe opp på land å utføre HLR (30 x 2). I tillegg hadde jeg på meg ullundertøy, noe jeg angret på tilslutt, fordi det ble vanskeligere å svømme med. Men det var greit å erfare hvordan det er å svømme med klær på, i tillegg til at ull holder bedre på varmen.
Det var veldig ålreit å få prøvd dette i praksis, etter vi har snakket mye om det på skolen, og få virkelig erfare hva man skal gjøre, og evt ikke gjøre. Alt fra egen sikkerhet til "pasientens". Jeg har lært utrolig mye på de 3 dagene, da jeg aldri har hatt denne typen livredning før, i tillegg til mye med kano. Spesielt når vi hadde massevelt etter turen til Tingastad, da vi ikke klarte å utføre hele redningen før det hadde gått ca 10 min, og man blir ganske kald og frustrert. Det er sånt man lærer av. Jeg synes egentlig at man bør ha slike øvelser i skolen (evt ungdomsskolen/VGS). Dette er noe alle burde kunne!

                                          Jack viser hvordan det skal gjøres!

Bilder fra resten av turen  

 Even tar molberger

Alt i alt, en helt fantstisk og lærerik start på skoleåret med en superfin klasse!

Jeg og Oda koste oss ihvertfall!

Kilder
- Augestad, T. (2008). Utendørs livredningsopplæring. Tønsberg. LFF
- Augestad, T (2011). Kroppsliggjort kunnskap og livredning i vann.  Røde Kors Hjelpekorps, 2, s. 8-13. Oslo 2011.